Politiker for alle [innlegg]

Dato: 28.08.09
Tema: Innvandrerpolitikere vs. politikere med innvandrerebakgrunn
Innlegg i VG

Medisinstudent Attiq Ahmad Sohail forfekter en svært gammeldags holdning til politikere med innvandrerbakgrunn i et innlegg i VG 25.08. Han forutsetter at politikere som også er norsk-pakistanere skal henvende seg til og appellere spesielt til norsk-pakistanske velgere.

Det har jeg ingen ambisjoner om å gjøre. Jeg taler Oslos sak og Norges sak, siden det er byen jeg stiller til valg for og landet jeg bor i. Jeg snakker som arbeiderpartipolitiker, siden det er tillitsverv i AP som er plattformen min i den offentlige debatt.

Når jeg fronter et tiltak eller fremmer et syn, er det fordi jeg tror det er til det beste for samfunnet vårt, ikke bare for én enkelt minoritetsgruppe. Et helhetlig samfunnssyn tror jeg også er bra for de ulike minoritetene.

Sohails holdninger er umoderne. Ingen kan påta seg å være talspersoner for en så sammensatt befolkningsgruppe som personer med innvandrerbakgrunn utgjør: Unge, gamle, studenter, ansatte, høytlønnede, lavt utdannede, og så videre. Men gudene skal vite at enkelte tidligere aktører med innvandrerbakgrunn på 80- og 90-tallet villig vekk har påtatt seg en talspersonrolle på vegne av folk de ikke har noe mandat til å representere. Det var sikkert godt ment. Men det har også vært et bidrag til å snevre inn handlingsrommet til unge med innvandrerbakgrunn, fordi de da hele tiden har fått høre, mellom linjene at: ”Du er din bakgrunn”. Så bakstreversk.

”Innvandrerpolitiker-rollen” trenger derfor modernisering. Gutter og jenter av min generasjon er en del av ”det nye norske vi”. Det betyr at vi ikke sorterer nordmenn etter hvilken etnisk bakgrunn de har. Vi snakker med enkeltmennesker og vi snakker om hva som er best for alle oss som bor i Norge. Den tid er forbi da politikere med innvandrerbakgrunn slo seg til ro med å være ”innvandrerpolitikere”, som bare snakker om integrering og som har et spesielt ansvar for å følge opp innvandrerbefolkningen som velgergruppe.

Da er det besnærende å se at det er nettopp Sohail, som selv har innvandrerbakgrunn, som står fremst i køen for å putte meg, og andre politikere med innvandrerbakgrunn i båsen ”innvandrerpolitiker”.

I et representativt demokrati er det et selvstendig poeng at den folkevalgte forsamlingen er bredt sammensatt. Derfor er det bra om vi får flere politikere med innvandrerbakgrunn – i tillegg til flere kvinner, unge, eldre, lavt utdannede og folk med erfaring fra det private næringsliv. Fordi det vil bety at ulike erfaringer og perspektiver får brynt seg mot hverandre. Da unngår vi at ”vedtatte” sannheter fortsetter å reprodusere seg selv.

Men det er et hav av forskjell mellom denne erkjennelsen og Sohails forventninger om at politikere med innvandrerbakgrunn skal ”snakke på vegne av” og ”henvende seg til” innvandrere som gruppe. Nei. Vi som er innvandrere eller barn av innvandrere må selv ta ansvar for å komme oss ut av tradisjonelle innvandrerstereotypier, og omfavne rollen som nye nordmenn med felles ansvar for landets framtid.

Har du en mening?