Dårlig ledelse kan true akademisk frihet [innlegg]

Dato: 16. februar 2010
Tema: akademisk frihet/ instituttsektoren/ ledelse
Innlegg i debatten om dok 8:7 (2009-2010), Innst. 135 S (2009-2010)
(Sjekkes mot framføring)

Gode president,
 
God ledelse truer aldri den akademiske friheten.
Men dårlig ledelse kan true den.
 
Denne debatten handler egentlig om dette. Ikke om forståelsen av akademisk frihet, som alle partiene er enige om, og som er gjeldende rett også for forskere i instituttsektoren. Det debatten handler om, er rammevilkårene for den akademiske friheten. Alle som forsker, uansett hva slags institusjon de arbeider i, er avhengig av arbeidsbetingelser som gir uttrykket ”akademisk frihet” et meningsfylt innhold.
 
Akademisk frihet handler om frihet til å forske og om å gjøre det innenfor forskningens egne, høye, fagetiske krav til hypoteser, framgangsmåter og formidling. Men akademisk frihet er ikke frihet fra omverdenen og institusjonenes krav til kompetanse, arbeidsinnsats og kvalitet.
 
Dette dokument 8-forslaget omtaler først og fremst instituttsektoren. Det er en viktig del av den samlede forskningsinnsatsen i Norge. Store deler av denne forskningen er helt eller delvis offentlig finansiert. Dette er fellesskapets midler, derfor er det rimelig at det blir lagt noen føringer for alle aktører som mottar slik finansiering.
 
Jeg merker meg at komiteens mindretall, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at målstyring og politiske føringer truer den akademiske friheten. Her er vi helt klart uenige. Vårt flertall mener at målstyring og politiske føringer også handler om ledelse. God ledelse er helt nødvendig, også ved forskningsinstitusjoner, for at forskerne skal ha det handlingsrommet som skal til for å fokusere på forskningen.
 
God ledelse sikrer god infrastruktur og gode betingelser.
 
God ledelse bidrar til stabile rammer og handlingsrom.
 
God ledelse skaper et systematisk driv for kvalitet og frihet i forskningen.
 
Faktisk, vil jeg gå så langt som å si, at god ledelse er minst like viktig som god økonomi, for forskningen og den akademiske friheten. Også forskere trenger lederskap og retning. Dette er det målstyring og politiske føringer handler om. Da styrer man selvsagt ikke fagetikken, eller framgangsmåten til forskeren, ei heller problemhypotesene de velger å arbeide ut i fra. Forskeren skal også være fri til å legge fram hypoteser, resultater og resonnementer offentlig, slik den akademiske friheten forutsetter. Men man styrer forholdene de arbeider under – nettopp for å sikre at forholdene er gode. Og man setter ambisiøse mål for arbeidet – nettopp for å sikre framdrift og framgang.
 
Mangel på målstyring og politiske føringer er mangel på lederskap, noe som i tur kan føre til manglende resultater.
 
Det er en misforståelse at mindre ledelse gir mer frihet. Det kan tvert i mot gi mindre frihet. Både fordi dårligere rammevilkår kan gi flere distraksjoner, slik at forskeren ikke har frihet til å fokusere på forskningen. Men også fordi det kan gi mer spillerom for mindre synlige føringer som dårlig arbeidskultur kan føre med seg. De mindre synlige føringene kan føre til at man velger det trygge framfor det som utfordrer rådende oppfatninger, eller det kan føre til at man ikke tør å ta faglig risiko fordi fallhøyden blir så stor. I disse sammenhengene handler ledelse om å sikre arbeidsforhold som gir rom for å gå motstrøms.
 
Det forundrer meg også at Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre mener at ”samarbeid mellom ulike aktører i Norge og internasjonalt” truer den akademiske friheten.
 
Ledende akademiske institusjoner i andre land prioriterer forskere utenfra. Det er en strategi også norske forskningsinstitusjoner adopterer. De ser at et sånt samarbeid kan fremme god kvalitet i forskningen, ved at ulike kunnskapsmiljøer utfordrer og samarbeider med hverandre. De store internasjonale utfordringene verden står overfor – matkrise, klimakrise eller energikrise – løses også best når flere kunnskapsmiljøer arbeider sammen.
 
Samarbeid kan også skjerpe de høye fagetiske kravene den akademiske friheten stiller.
 
Sett i lys av dette blir det et paradoks at Høyre, Krf og Venstre legger opp til en debatt i stortingssalen om internasjonalisering egentlig er en trussel mot den akademiske friheten.
 
At det nevnte mindretallet er bekymret for betydningen oppdragsforskningen i instituttsektoren kan ha for den akademiske friheten er et mer forståelig standpunkt. Men den akademiske friheten innen oppdragsforskningen er blant annet ivaretatt av de etiske retningslinjene for statstjenestemenn, slik at oppdragsforskning ikke skal sette den akademiske friheten under press.
 
Som nevnt innledningsvis er akademisk frihet gjeldende rett også for forskere i instituttsektoren, og trenger derfor ingen lovfesting. Men å sikre den akademiske frihet er likevel et kontinuerlig arbeid, og blir ikke gjort en gang for alle. Derfor ser jeg frem til at Regjeringen kommer tilbake til oss med en tydeliggjøring av den akademiske friheten for forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven, og at de gjør det på en egnet måte.

Har du en mening?