Kvalitet i forskningen gjennom likestilling [innlegg]

Dato: 25. mars 2010
Tema: Kvinner i akademia, likestilling, kvalitet i forskningen
Innlegg i debatten om innstillingen til St.mld. 44 (2009-2010) “Utdanningslinja”
(Sjekkes mot framføring)

Gode President,
Partier som føyser den manglende kjønnsbalansen i akademia bort, har ingen troverdighet når de hevder at de vil ha høyere kvalitet i forskningen.

Høyere kvalitet i forskningen handler nemlig ikke bare om forskernes arbeidsvilkår, men også om å rekruttere de aller beste hodene. Da må mulighetene til å bli rekruttert som vitenskapelig ansatt være lik for begge kjønn. Tallenes tale er tydelige. Blant antall uteksaminerte kandidater utgjør kvinner 60 pst., men blant professorene utgjør kvinner i snitt bare 20 pst. Dette snittallet skjuler en mer dramatisk virkelighet. På helse- og sosialfagsavdelinger utgjør kvinnelige professorer 30 pst. – altså over snittet – men på teknologiavdelinger utgjør kvinnelige professorer 2,7 pst.

NIFU STEP dokumenterer også i en av sine rapporter at menn raskere får fast stilling enn det kvinner gjør. Disse enkle faktaene kan ikke begrenses til bare å være kvinne- eller likestillingsspørsmål. Slik jeg ser det, er dette først og fremst spørsmål om å bruke all den kompetansen og de talentene som finnes i befolkningen, uavhengig av kjønn. Kjønnsbalanse i akademia handler om å dra nytte av forskertalentene. Når tallene viser en klar skjevhet i menns favør i vitenskapelige stillinger, er det et problem som må rettes opp.

Jeg er derfor glad for at alle partier omtaler denne manglende kjønnsbalansen i akademia. Men jeg undrer meg over, President, at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har valgt ikke å delta i flertallets merknad, om at man trenger «ulike tiltak, som økonomiske insentiver for institusjonene, for å bedre andelen kvinnelige vitenskapelige ansatte på institusjoner der denne andelen er lav». I stedet har de fulgt opp med en generell merknad der de skriver at når «stadig flere kvinner tar høyere utdanning», så vil dette «bidra til at flere kvinner kvalifiserer seg for vitenskapelige stillinger».

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre kunne like gjerne skrevet i merknadsform at de vil sette seg ned og vente på Godot. Da kan jeg bare ønske dem lykke til. For kjønnsbalansen i akademia ordner seg ikke av seg selv.

Jeg skulle ønske at de gode ordene disse partiene bruker om positive stimuleringstiltak for å rekruttere studenter av begge kjønn, også hadde handlet om vitenskapelig ansatte – det hadde vært noe.

Med forundring og glede seg jeg imidlertid at Fremskrittspartiet stiller seg på linje med oss, og vil ha økonomiske insentiver for å få opp kvinneandelen. Det er i så fall et taktskifte i politikken deres. Jeg ønsker dem velkommen etter, og jeg utfordrer dem til å forklare denne endringen i politikk. Jeg vil også gjerne at de forklarer hvorfor de noen linjer senere ser ut til å motsi seg selv når de skriver at de «tar for gitt» at det om én generasjon vil bli en overvekt av kvinner i akademiske stillinger. Vil de, eller vil de ikke ha tiltak? De insinuerer i hvert fall begge deler.

Vi vil ikke sitte og vente på, eller bare håpe, at kjønnsubalansen ordner seg over tid. Vi vil handle. Ett mulig tiltak om økonomiske insentiver er nevnt i innstillingen, men flere vil bli drøftet av den partssammensatte gruppen til statsråd Tora Aasland som heter «Tall og tiltak» der hun bl.a. vil vurdere effekten av tiltak for å få ned bruken av midlertidige ansettelser – et fenomen man vet særlig kan ramme kvinner. Vi vil også fortsette å lytte til analysene fra komiteen «Kvinner i forskning», som ble etablert av det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet.

Jeg har et håp om at opposisjonen i framtiden ser at arbeidet for likestilling i akademia ikke handler om å være urimelig snill mot ukvalifiserte kvinner som ikke får de jobbene de ønsker seg. Det handler i stedet om å sikre at forskningen har høyest mulig kvalitet ved at de beste hodene – uansett om det er kvinner eller menn – faktisk blir ansatt.

NB: Frp svarte i løpet av debatten på utfordringen min om hvorfor de vil ha økonomiske insentive for å bedre likestillingen. De sa at dette var en inkurie, og at de selvsagt ikke stod inne for å bruke økonomiske insentiver.

—–

Har du en mening?