De andre bør sikte høyere [innlegg]

 Dato: 01. juli 2010
Tema: UiO, ambisjoner blant universitetene
Innlegg på trykk i Aftenposten

Hvis Universitetet i Oslo (UiO) ønsker å fortsette å markedsføre seg selv som “Norges ledende universitet”, har de min støtte.

Forrige uke møtte UiO motbør fra andre universiteter som blant annet mente at de “fremheve(t) seg selv ved å tråkke ned andre”. Det er en underlig defensiv reaksjon. Institusjonene kunne jo brukt muligheten til å i større grad løfte frem fordeler og spisskompetanse ved eget utdanningssted. Istedet vikler de seg inn i diskusjoner om markedsføring og begreper som ingen kommer styrket ut av.

Rektor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap gir som forklaring på hvorfor han reagerer på UiO at “universitetene (bruker) skattebetalernes penger, og jobben vår er å utdanne norsk ungdom” (Aftenposten, 24.06) og at dette derfor blir “vulgær markedsføring”. Jeg setter UMB-rektorens respekt for skattebetalernes penger svært høyt. Men å utdanne norsk ungdom er bare én del av universitetenes oppgave. De skal også holde høy faglig kvalitet gjennom forskning og forskningsbasert undervisning. De skal strekke seg etter internasjonale standarder og ha høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Ikke minst på vegne av skattebetalerne.

Hadde UiO ikke hatt belegg for formuleringen, ville det selvsagt vært alvorlig.

Men i motsetning til andre, norske høyere utdanningsinstitusjoner, oppnår UiO ikke ubetydelige plasseringer i internasjonale rangeringer. De er blant annet med på rangeringen til Times Higher Education og Shanghai-rankingen. De publiserer også mer enn de andre norske universitetene og har flere studenter. Dette er noen indikasjoner på at UiO har en generell styrke som lever opp til markedsføringen, selv om universitetet – som de også selv påpeker – selvsagt ikke er best på alt.

Men like viktig som å utvise generell styrke, er det at universitetet viser at de har ambisjoner. UiO vil jobbe for å være best. Det er ingen dårlig ting. Det kan og bør være til inspirasjon for flere.

De andre universitetene blir ikke bedre av å holde Universitetet i Oslo tilbake. De bør i stedet brette opp ermene og fortelle potensielle studenter og ansatte hva som gjør deres institusjon attraktiv. Hvilke fag har de best kompetanse på? På hvilke områder har de utmerket seg? Hvor vil de satse fremover? Mye langsiktig strategiarbeid blir gjort på høyere utdanningsinstitusjoner rundt om i Norge, men ikke like mye viser igjen.

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, har sagt at han vil se nærmere på hvordan omtalen kan endres slik at den ikke støter konkurrerende og samarbeidende institusjoner. Det er sympatisk av ham. Men egentlig er det de konkurrende og samarbeidende institusjonene som burde se nærmere på hvordan de selv kan sikte høyere og framstå med større og tydeligere ambisjoner.

—-

“Hadde UiO ikke hatt belegg for formuleringen, ville det selvsagt vært alvorlig.”

UiO har ikke noe vitenskapelig belegg for formuleringen, ettersom internasjonale rankinglister ikke er vitenskapelige i streng forstand. De forsøker seg på noe som er umulig: å kvantifisere kvalitet. De senere år har UiO blitt forbigått av NTNU på enkelte rankinglister. Standardsvaret er da at rankinglister ikke må tas bokstavelig…

Problem nr. 2 med ditt innlegg er at du forveksler retorikk og virkelighet. Selv om UiOs ledelse snakker om at de har ambisjoner, og “vil jobbe for å være best”, betyr ikke dette at man lar handling følge ord. Som tidl. ansatt ved UiO er det mitt hovedinntrykk at institusjonen gjør forsvinnende lite for å “bli best”, og at mange forskningsmiljøer preges av stagnasjon, middelmådighet og omfattende korrupsjon.

Skrevet den 10.07.10

Har du en mening?