Valgfag for motivasjon og mestring [innlegg]

Dato: 9. januar 2012
Innlegg i debatten om Stortingsmeldingen om Ungdomsskolen

Gode president,

Et kinesisk ordtak sier at: ”Lærerne åpner døren, men du må selv gå inn”.

Samtidig som vi vet at lærerne er den viktigste faktoren for elevenes læringsutbytte, så illustrerer det kinesiske ordtaket hvor mye som avhenger av egeninnsats og motivasjon. Man må ville det. Man må gjøre det. Man må få muligheten til å gjennomføre.

Nettopp derfor heter stortingsmeldinga om ungdomsskolen Motivasjon, Mestring og Muligheter. Ved å møte elevene på halvveien, lytte til deres behov, tilrettelegge, men samtidig stille krav og møte hver enkelt med store forventninger, legger vi mulighetene til rette for å lære mest mulig.

Det må være målet vårt – for alle elever – uansett om de har svake ferdigheter på skolen, eller er faglig sterke.

Jeg er spesielt tilfreds med at ungdomsskolemeldingen legger så stor vekt på å få basisferdigheter på plass gjennom praktiske øvelser.

Som Aristoteles sa: ”Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.” Ett av virkemidlene for å oppnå dette, er valgfag.

Det er virkemiddel som er etterlengtet blant elevene. Det gir dem mulighet til å ha innflytelse over egen skolehverdag, noe man vet at kan ha betydning både for motivasjon og for læringsutbytte.

Så må jeg si, President, at Høyres ubestemmelige tilnærming til valgfag har høy underholdningsverdi.

Skolebyråden i Oslo sier han ikke vil ha mer valgfag [Høyres nettsider, 29.04.11]. Han har også sagt at ”En innføring av valgfag vil være å senke ambisjonene på vegne av elevene og nasjonen” (Dagsavisen, 29.04.2011). Stortingsrepresentant Nikolai Astrup sa for en tid tilbake på sosiale medier-nettstedet twitter at, sitat: ”Det viktigste er å lære å lese, skrive og regne sier Halvorsen. Derfor vil hun innføre valgfag i ungdomsskolen. Hm” (september, 2011). Han signaliserer veldig tydelig at han ikke tror at valgfag vil bidra til bedre basisferdigheter.

I dag varsler Torger Ødegaard at han vil engasjere seg sterkt for å hindre at elevene i Oslo-skolen får vite om de nye valgfagene. Noen vil kanskje si at det er smålig. Jeg vil heller be Oslos skolebyråd om gjøre jobben sin og sørge for at elevene lærer seg å lese og skrive før ungdomstrinnet. Det er påfallende at andelen hovedstadselever under kritisk grense i lesing i femte klasse fortsatt er på over 20 prosent. Til tross for mye prating, ser vi lite handling, annet enn symbolske angrep på regjeringens skolepolitikk.

Også høyreleder Erna Solberg har uttalt seg med mistro til valgfag: ”To timer keramikk hjelper ikke på alle de andre problemene de har i alle andre timer” (Dagsavisen, juni 2011). Nei, men det er heller ikke poenget. Ikke er det keramikk som tilbys og ikke er valgfag ment å løse alle problemene i skolen.

Men valgfagene skal løfte elevenes ferdigheter ved at det stilles klare krav i fagene, som knyttes til konkrete læreplanmål. Regjeringspartiene vil også at elevene skal ha karakterer i valgfagene, som i alle andre fag i på ungdomsskolen. Det viser også at valgfagene skal tas seriøst av både elever og lærere. Innflytelse over egen skolehverdag har også betydning for motivasjonen til elevene, og følgelig også for læringsutbyttet.

Det har Høyre skjønt etter hvert, og har kommet etter regjeringspartiene i denne saken. Det setter vi pris på. Det er nye takter fra Høyre.

Til nå har det eneste valgfaget Høyre har vært tydelige på at de ønsker mer av, er sidemålsundervisning. Det har de landsmøtevedtak på. I praksis betyr det en svekkelse av norskfaget, og ikke minst opplæringen i nynorsk, som i mange tilfeller er det aktuelle sidemålet.

Jeg må legge til, President: At det er litt pussig at de ikke nevner dette i merknadene til innstillingen. Igjen et eksempel på at Høyre mener mye om mangt, praktiserer litt og går i utakt med seg selv.

Denne håndteringen av en ordning elevene selv gleder seg over, nemlig valgfagene, er en god illustrasjon på Høyres kunnskapssyn. Det er smalt og trangt, grått og tørt – jo traurigere jo bedre for læringen, skulle man tro. Det passer dårlig med ungdomssinn som er fargerike og livlige, nysgjerrige og freidige.

Vi må ta unge på alvor. Vi må møte dem på halvveien: Med høye forventninger og ambisjoner til deres læring, men også med visshet om at ulike unge lærer på ulike måter.

—————-

Har du en mening?