Til: Stortingsrepresentant nr. 135, Per-Willy Amundsen (frp)
Fra: Stortingsrepresentant nr. 98, Hadia Tajik (ap)

Dato: 09. mars 2010

Anmodning om oppklaring ifm. Frps forslag om forbudt mot prangende religiøse symboler i skolen

Gode Per-Willy Amundsen,

noen spørsmål trenger oppklaring etter din deltakelse på et innslag i Dagsrevyen (NRK) fredag 5. mars. Saken ble introdusert med at ”Fremskrittspartiet vil forby bruk av alle religiøse symboler i skolen – også de kristne”.

På spørsmål fra journalisten om hvor stort et kors må være før det er å regne som prangende, svarer du (sitat): ”Det er jo åpenbart at når, hvis du har et sånt lite kors som noen bærer i halsen, eller en liten halvmåne for den saks skyld, som.. for å uttrykke muslimske verdier, så er det en rimelig ufarlig greie, men det er det når du bærer prangende symboler at dette er en problemstilling.”

Ut fra dette sitatet kan man lese at du aksepterer premisset om at kors kan forbys på skolen, men at det vil avhenge av størrelsen.

På Frp.no kunne man imidlertid lese at du etterpå var ”svært skuffet over at NRK bevisst har valgt å misforstå FrP” og sier at ”Det vil aldri bli aktuelt for FrP å forby kors i den norske skolen”. I dementiet kan man også lese at dere ønsker å forby ”alle prangende religiøse symboler” men at dette i praksis i dag bare gjelder hijab.

I den sammenheng lurer jeg på:
1. Hvorfor er hijab etter Frps definisjon et prangende religiøst symbol, men ikke sikhenes turban eller jødenes kalott?

I intervjuet med Dagsrevyen blir du også utfordret på om Smithianer-jenters bruk av lange skjørt er å regne som prangende. Du sier at ”Det må vi se nærmere på”. Det legger jeg til grunn at dere har gjort. Derfor spør jeg:
2. Faller Smithianer-jenters bruk av skjørt, eller for så vidt lange fletter, inn under Frps forståelse av prangende religiøse symboler? Hvorfor/ hvorfor ikke?

Ideologiske symboler kan også være en del av norsk skolehverdag, i form av t-skjorter med hammer og sigd, store buttons med logoene til politiske partier, eller beltespenner med Che Guevara på. Derfor spør jeg:
3. Hva mener Frp er den prinsipielle forskjellen mellom prangende markering av ideologisk tilknytning i skolegården, og samme type markering av religiøs tilknytning, siden det første vil være tillatt og det andre forbudt?

Jeg ber også om din kvalifiserte vurdering av noen konkrete eksempler som kan være en del av norsk skolehverdag, og en forklaring på om de vil bli forbudt med Frps forslag om forbud mot prangende religiøse symboler. Disse symbolene er ikke kors, som du har dementert forbud mot på Frps nettsider, men gir like fullt eksplisitt uttrykk for religiøs tilknytning. Jeg viser til vedleggende for illustrasjon av det enkelte underspørsmål [merknad fra Hadia til web: klikk på lenkene for å se eksempler]:

4.
• Vil t-skjorter som i vedlegg (a) med et heldekkende bilde av Jesus Kristus bli forbudt?

• Vil et lite slips med bilde av Jesus Kristus som bærer korset, som i vedlegg (b) bli forbudt?

• Hva med det hijab-lignende hodeplagget i vedlegg (c) med påskriften: ”God loves me & you” – vil det bli forbudt?

• Eller hodeplagget i vedlegg (d), som ikke ligner på hijab, men som aktivt oppfordrer til omvendelse/ konvertering med teksten ”Get right with God before you get left behind”?

• I det tilfelle at hodeplagg som ligner hijab ikke er tillatt, og hodeplagg med misjonerende tekst ikke er lov, lurer jeg på om en caps med den nøkterne påskriften ”I love Jesus”, som i vedlegg (e) vil bli forbudt?

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å gi uttrykk for at jeg ikke støtter Fremskrittspartiets forslag om forbud mot prangende religiøse symboler i skolen. Forslaget er etter mitt skjønn lite konstruktivt.

Skolen skal være for alle. I et fritt demokrati kan man mislike religiøse symboler, men man skal ikke forby det. Et slikt forbudsregime vil bare gi grobunn for flere private, religiøse skoler, slik Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen gir mulighet for, og dermed en segregert skolehverdag for norske skoleelever. Det vil videre bidra til at elever som blir utsatt for press hjemmefra om å ikle seg religiøse symboler blir flyttet til nettopp private, religiøse skoler, der de sosiale konvensjonene med hensyn til påkledning kan virke sterkere. Elevene som reelt blir utsatt for press flyttes dermed bare ut av øye og er dermed ute av sinn for den norske offentligheten. Da har man ikke forhindret tvangen enkelte kan oppleve, man har i stedet overlatt elevene til seg selv, uten det nettverket og den kunnskapsplattformen fellesskolen gir.

Jeg er ikke så opptatt av hva elevene har på hodet at jeg lar det gå på bekostning av hva de har inni hodet. Arbeiderpartiet vil fortsette å bygge en god kunnskapsskole for alle – slik at alle kan forme sine liv som de ønsker. Dette er det reell frihet handler om.

Imøteser svar.

Med vennlig hilsen,

Hadia Tajik (Ap)

———————-

Gode forsamling,

Takk for at jeg har fått lov til å komme hit. Det er en ære for meg å få snakke for dere.

På avstand har jeg fulgt arbeidet til Åpen kirkegruppe, og jeg beundrer at dere tar opp saker som fortsatt er veldig vanskelig for mange kristne. Sett utenfra taler dere ”med salt og kraft”, som Paulus skrev til Kolosserne [ref. 4,6]. Dere stiller de kritiske spørsmålene, som kan være ubehagelige, men som er helt nødvendige for å skape forandring.

Jeg setter også pris på at St. Petri inviterer til slike kveldsmesser, hvor det er høyt under taket. Dere tar det ansvaret som med det å være en bykirke: Synlig i sentrum og viktig i nærmiljøet. En kirke som tar sosialt ansvar. Det er jo også noe av det denne kveldens bibelvers handler om [Matteus 25, vers 31-46] som Benno Driesse så utmerket har delt med oss.

1.

Vi møtes søndagen før den internasjonale kvinnedagen. Den feirer 100 år i år. Kvinnedagen er med andre ord veldig gammel – men den er ikke gammeldags.

Den er høyst aktuell:
• For alle kvinner som ikke får bestemme hvem de vil gifte seg med.
• For alle kvinner som får lavere lønn enn gutten på nabokontoret, selv om de gjør samme jobb.
• For alle kvinner som blir behandlet som en manns eiendom, enten det er trofékoner i Hollywood eller burkakledde kvinner i Saudi-Arabia.

Vi har kommet en lang vei med likestillingsarbeidet i Norge. Men vi har fortsatt en lang vei å gå – på mange områder. 

Lovverket hindrer oss ikke i å velge fritt og selvstendig hvordan vi vil leve. Men likevel blir summen av våre valg at norske kvinner:
• Tjener 85 prosent av det menn gjør.
• Jobber oftere deltid enn menn.
• Og har sjeldnere topplederstillinger.

Det er et påfallende mønster i valgene vi norske kvinner tar. Det viser at lovbestemte like rettigheter og forbud mot diskriminering ikke fanger opp alle samfunnsmessige og kulturelle forhold som fortsatt gjør det til en ulempe å være født jente.

Mange av disse ulempene og begrensningene tenker vi ikke over. Men det må vi.

For hva sier det om mulighetene i Norge når man ser på bildene av tidligere stortingsrepresentanter og komitéledere på Stortinget?

Det henger rekker av bilder på veggene inne på Stortinget, i gangene og på komitérommene. Det er stort sett bilder av middelaldrende menn. Hos utenrikskomiteen henger det bare bilde av én kvinne. Det er Gro Harlem Brundtland, som en periode var leder der [Nå: Andre kvinnelige leder – Ine Eriksen Søreide].

Det er ikke stort bedre i regjeringskvartalet. Der er det lignende bildegallerier. Husk at det bare er fire år siden Norge fikk sin første kvinnelige finansminister noensinne.

Makt og muligheter er ikke likt fordelt mellom kjønnene. Heller ikke i Norge. Eksemplene så langt handler om økonomisk og politisk makt. Men når jeg er blitt invitert til å tale i en kirkelig forsamling mener jeg det er på sin plass også å snakke om religion.

2.

Jeg er selv muslim. Som barn har jeg både pugget arabiske Koran-vers på ferie i Pakistan, og sunget norske salmer i en av Misjonssambandets barnehager på Tau. 

I oppveksten tilbrakte jeg både tid hos jenteforeningen til Sanitetskvinnene på Bedehuset i Bjørheimsbygd og på norskpakistanske fester i Stavanger.
 
I omgangskretsen min var det alt fra svært troende kristne og muslimer – til ungdommer som var religiøse på hverdagene, men ikke i helgene, for da passer det så dårlig.

Våre religioner har mye til felles. Blant annet det at alle de sentrale aktørene i religionene våre er menn.
• Gud omtales som Han.
• Englene er menn.
• I Den norske kirke er de fleste biskopene menn. Blant katolikkene er paven og kardinalene menn. I islam er alle imamene menn.
• De viktigste kristne profetene er menn. Alle muslimske profeter er menn.

Religionene våre er påfallende mannsdominerte.

Selvsagt har noe endret seg over tid. Kvinner har sluppet til i flere roller – ikke minst i Den norske kirke. Men det har ikke vært lett. Og det har hatt sin pris for dem som gikk foran.

Kvinner fikk adgang til presteembetet i kirka i 1938. Men den første kvinnelige presten, Ingrid Bjerkås, ble ikke ordinert før i 1961. Selv da nektet seks av biskopene [dvs. to-tredjedeler] å forholde seg til ordinasjonen. De mente at det ikke var mulig å forene kvinnelig prestetjeneste med grunnholdningen i Det nye testamentet.

I ettertid har Bjerkås sagt at egentlig ville hun bli prest mye, mye tidligere. Det var dessuten flere kvinnelige kandidater som vurderte å gå i prestetjeneste før Bjerkås [bl.a. Agnes Vold, første kvinne med teologisk embetseksamen 1937, ble ordinert prest i 1963]. Men de fleste vegret seg mot å være den første. Kanskje fordi de visste hvilken motstand og kritikk det ville føre med seg.

Det tok også lang tid før Den norske kirke fikk sin første kvinnelige biskop [ref. Rosemarie Köhn, Hamar]. Det er bare snaue 17 år siden. 

Men uten pionerene blir det ingen forandring.

Det visste også den amerikanske muslimen Amina Wadud da hun for fire år siden ledet fredagsbønnen til 100 muslimer, kvinner og menn i New York. Ifølge den brede og tradisjonelle konsensusen innen islam kan kvinner ikke lede fredagsbønnen. Noen retninger innen islam tillater at kvinner leder bønnen for andre kvinner, og nære, mannlige slektninger [menn som er ”mahram”], men ikke fredagsbønnen og ikke i all offentlighet der også ukjente menn kan se og høre dem.

Det sømmer seg ikke for kvinner, sier man, selv om det ikke står noe om kvinnelig bønneledelse i Koranen. Men en del av de muntlig overleverte tradisjonene etter profeten Muhammed, som senere er blitt nedskrevet [Hadith], tilsier at kvinner ikke kan lede bønn. Og enigheten blant muslimske ledere, også de menn, tilsier at kvinnene ikke kan slippe til.

Fredagsbønnen Wadud ledet for nesten presist fire år siden, ble avvist av tre moskeer. Til slutt var det en katedral på Upper West Side på Manhattan som sa seg villig til å huse bønnen.

Wadud var ikke den første muslimske kvinnen som ledet en fredagsbønn, men hun var en av dem som fikk mest oppmerksomhet for det. En slik oppmerksomhet er viktig – det kan gi fortgang og fremdrift i forandringene.

3.

Så vil noen kanskje si: Er det så nøye da? Er ikke dette bare symbolkamper? Den _egentlige_ likestillingen handler jo om religiøs praksis, ikke om hvem som er prest eller hvem som leder fredagsbønnen?

Men hvem som får være ledere handler også om religiøs praksis.
Og hvem som får fortolke og sette dagsorden setter betingelser for religiøs praksis.

Tradisjonell kristen og muslimsk teologi legitimerer holdninger som gjør det vanskelig å sikre like muligheter for kvinner og menn.

Både i Koranen og i Bibelen er det enkelt å finne vers som underordner kvinner [f.eks. Bibelen 1. Tim 2,11-15, som gir forskrifter for gudstjenesten, eller Koranen 2:282, om at iflge islamsk rett må to kvinners vitnemål til for å tilsvare én manns vitnemål]. Dette er vers mange menn har visst å utnytte.

Norsk lovverk er med på å bygge opp om holdninger som motvirker likestilling, ved at Likestillingsloven, som forbyr forskjellsbehandling av menn og kvinner, samtidig gir unntak for ”indre forhold i et trossamfunn”. Diskrimineringslovutvalget [ref. NOU 2009:14] har foreslått at dette endres til at man bare kan diskriminere når man har ”saklig grunn” til det, altså i takt med hvordan diskrimineringslovverket fungerer i alle andre tilfeller. Om dette blir tilfellet, gjenstår å se.

Selv tror jeg at forandring som kommer innenfra har større troverdighet, enn den man blir pådyttet av andre. Selvsagt må politikere, myndighetspersoner og samfunnsaktører sette søkelys på det som finnes av diskriminering innen ulike trossamfunn. Sammen blir vi pådrivere for forandring. Men en forandring uten legitimitet er ikke bærekraftig. Da må den forankres godt i trossamfunnene.

Kristne og muslimske opinionsledere som ikke finner seg i at Gud blir tatt som gissel for diskriminering – må også selv ta til motmæle.

For min Gud er ikke en mannsjåvinist. Og jeg har ikke tenkt å tillate mannsjåvinister å ta Gud til inntekt for seg selv, uansett om de opptrer som gutter i nabolaget, som menighetsledere eller som imamer.

I dette ligger også ufordringen til oss som er her i dag. For å ikke tillate at Gud faller i hendene på mannsjåvinister, enten de er kristne eller muslimer, handler ikke om å ta Gud i forsvar. Gud klarer seg fint på egenhånd. Men det gjør ikke de kvinnene som faller i hendene på mannsjåvinistene og som opplever at Guds ord blir brukt mot dem.

• Enten det er kvinner som henvises til bakerste benk, fordi “det er kvinnens plass.”
• Eller det er kvinner som får høre at deres liv bare har to faser: I første del er de sin fars datter, i andre del sin manns kone.
• Eller det er kvinner og jenter, som blir slått av en mann som mener at han har ryggdekning hos Gud.

Jesus og Muhammad snakket mye om solidaritet da de levde. Om å stille opp for dem er mindre bemidlet eller som blir rammet av nød. I det som er dagens bibeltekst kunne kanskje like gjerne stått: ”Det dere gjorde mot en av disse mine minste søstre [i noen oversettelser står det ”søsken” i noen ”brødre”], gjorde dere mot meg” [Matteus 25, 40]. Solidaritet er kjønnsnøytralt.

4.
Det bringer meg mot avslutningen, og en type spørsmål jeg ofte får, og som sikkert flere av i dette rommet kjenner igjen. Nemlig spørsmål som: ”Hvorfor bryr en selvstendig kvinne seg om religion?” eller ”Kunne vi ikke bare kvittet oss med religion – ville det ikke da blitt mindre diskriminering og undertrykkelse?”

Svarene mine er enkle og personlige: Religion gir meg en motvekt til materialisme. Det gir meg et sett av verdier, som selvdisiplin, solidaritet og ansvar for fellesskapet. Det gir retning til mitt indre moralske kompass.

Jesus er et viktig forbilde for kristne. Han er også en viktig profet i islam. I Koranen er han omtalt mange ganger, og han blir respektert for sine gode gjerninger. En av omtalene av Jesus i Koranen er fra da han fortsatt var et spedbarn. Maria kom hjem til sitt folk med barnet i armene og fikk høre at hun hadde gjort noe uhørt, ved å bli gravid uten å være gift. Ifølge Koranen svarte spedbarnet Jesus: “Jeg er Guds tjener. Han ha gitt med Skriften og gjort meg til profet. Han har velsignet meg hvor jeg enn ferdes, og Han har pålagt meg bønn og godgjørenhet så lenge jeg lever, – og godhet mot min mor! Han har ikke gjort meg arrogant eller ussel. Måtte fred være over meg den dag jeg ble født, den dag jeg dør, og den dag jeg gjenreises levende” [Koranen 19:31-34, Einar Bergs oversettelse].

Godgjørenhet. Godhet. Ikke arroganse eller usselt. Det bør være idealer for oss som tror.

Det ligger i hjertet av alle religioner at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.

Diskriminering og undertrykkelse er ikke forbeholdt religionene våre. Det finner man også blant ateister, agnostikere og blant menn [med alle bakgrunner] som hater kvinner. Men dessverre er også ideen om en Gud egnet til å undertrykke, når den kommer i hendene på folk som ikke vil andre godt. Da er det vårt ansvar å ta til motmæle, uansett hvor urimelig det måtte virke at _andres_ misbruk av kristendom eller islam skal avkreve handlinger fra oss. Men slik må det være. Ellers overlater vi alle de som blir utsatt som krenkelser eller diskriminering i religionens navn, til seg selv.

Det tror jeg verken Jesus eller Muhammad ville likt.

——————-

Gode president,
Jeg ønsker innvendinger og kritikk av forskning, også den som IPCC sine folk utfører, velkommen.

Men for at kritikk skal anses som relevant, må den innfri de samme kvalitetskrav som det er rimelig å stille til rapportene som blir kritisert. Jeg kan ikke se at det er tilfellet her. Kritikken fra representanten Ketil Solvik-Olsen er langt på vei disproporsjonal med unøyaktighetene det her er snakk om, og den er i mange tilfeller heller ikke spesielt fundert. Det viser også statsrådens gjennomgang.

Jeg vil gjerne legge til et eksempel som er ganske talende.

Representanten Solvik-Olsen viste i sitt innlegg til tilfellet med referansen til breene som minker i Alpene, der det ble slått stort opp og harselerert med at man henviste til et klatremagasin som kilde. Men kritikerne unnlot å ta med at det også ble henvist til et titalls andre fagfellevurderte kilder…

Man kan ikke lese forskningen så selektivt som Fremskrittspartiet her gjør.

Men for all del, vi tar gjerne debatten om disse tingene. Da får man også demonstrert at de unøyaktighetene man har funnet i IPCCs klimarapport fra 2007 er såpass marginale at de ikke har betydning for konklusjonene i rapporten.
Men unøyaktigheter skal ikke forekomme og jeg er glad for at klimapanelet tar dette på alvor.

President,
jeg må si at jeg reagerer litt på representanten Solvik-Olsens oversettelse av uttrykket ”Grey literature”, til ”Gråsone litteratur”. Oversettelsen er ganske misvisende. Dette mest presise ville vært ”Grå litteratur”. Denne litteraturen har ikke noe med gråsoner å gjøre. Det handler om rapporter fra myndigheter og organisasjoner.

Som forskningspolitiker har jeg derfor noen spørsmål, President.

• Representanten fra Fremskrittspartiet ber i sin interpellasjon til statsråden om at Norge skal kreve at denne type grå-litteratur utelates fra neste IPCC-rapport.
  Jeg skulle likt å vite, President, hvorfor representanten fra Fremskrittspartiet mener at man ikke skal henvise til rapporter fra institusjoner som Statistisk Sentralbyrå, OECD, Det internasjonale energibyrået, eller Verdensbanken?
• Mener Fremskrittspartiet at denne type rapporter er uegnet i forskningsøyemed?
• Er dette Fremskrittspartiets generelle forskningspolitikk, eller gjelder den bare i klimasammenheng?
• Hvis det bare gjelder i klimasammenheng, skulle jeg gjerne likt å vite, President, hva Fremskrittspartiet mener er den prinsipielle forskjellen mellom denne IPCCs rapport og annen forskning eller forskningssammenfatninger.
• Jeg vil tro, President, at det er flere enn jeg som vil sette pris på en slik avklaring av Fremskrittspartiets forskningspolitikk. Akkurat nå virker den mer enn uklar og lite prinsipiell.
• Mitt syn er at Fremskrittspartiet opptrer utilbørlig, uansvarlig og gjør seg selv irrelevante når de krever utelatelse av rapporter fra myndigheter, organisasjoner og frivillige organisasjoner i forskningssammenheng.

Jeg vil også benytte anledningen til å spørre, President, om dette kravet om utelatelse av såkalt grå-litteratur også betyr at Fremskrittspartiet kommer til å bli mer bevisste på sin egen bruk av næringslivsrapporter, tall fra Oljedirektoratet og lignende, som grålitteratur rent faktisk er? Vil de i framtiden utelate referanser fra slike institusjoner når de selv deltar i den offentlige debatten?

I et innlegg 23.02. fremmer Tanveer Hussain noen påstander som krever oppklaring. Jeg tar for meg tre av de viktigste:

1. Han viser til et intervju med meg i Dagsavisen 18.02, med tittelen ”Muhammed tåler en trøkk”, og hevder at jeg ber ”muslimer om å venne seg til å bli hetset”. Da tillegger han meg meninger jeg ikke har.  Det er bare å lese intervjuet på ny.

2. Hussain skriver også at min forståelse av ytringsfrihet ikke er i henhold til norsk lov. Det må han gjerne mene. Jeg tillater meg imidlertid å anbefale Hussain å lese hva norsk Høyesterett skriver i sin dom fra 2002 om utsagnene til en tidligere Boot Boys-leder. Høyreekstremisten beskyldte jøder for blant annet å plyndre landet, suge det tomt for rikdom, samt spre umoral og unorske tanker. Et flertall på 11 høyesterettsdommere besluttet at det ikke er straffbart å si. Hvis Hussain mener at grisetegningen Dagbladet trykket av profeten Muhammad ville blitt vurdert prinsipielt annerledes som ytring, er han velkommen til å prøve den for retten. Selv synes jeg det blir for dumt. Både fordi jeg mener tegningen er innenfor ytringsfriheten, men også fordi min Gud ikke lar seg vippe av pinnen av denslags.

3. Hussain mener politikere ”hudfletter muslimene året rundt” samtidig som ”de er frekke nok til å stille opp på Grønlands moskeer siste fredag før valget”. Karakteristikken ”hudfletting” får vi putte på kontoen for Hussains frie tolkning av det jeg sier. Men Hussains påstand om moskevalgkamp er temmelig virkelighetsfjern. Jeg mener at moskeer er steder for bønn og refleksjon, ikke partipolitikk. Ved én anledning har jeg blitt invitert til valgdebatt av en muslimsk organisasjon, der arrangørene selv valgte en oslomoské som åsted. Hvis Hussain plages av at andre politikere med innvandrerbakgrunn aktivt oppsøker Grønlands moskeer i valgkampen får han ta det opp med dem. Ikke med meg. Jeg antar at Hussain klarer å se forskjell på oss.

Dette er andakten jeg holdt.

Hva er retorikk? Hva er det som gjør at ord virker? Hva er en god retorisk løsning. Politikere bruker mange ord – hva er det som gjør at noen treffer og noen bommer? Hvordan kan jeg bli en god retoriker.

Eksperter på retorikk vil sammen med våre politikere gi en innføring i hvordan retorikk og språk brukes til å overbevise, samt gi gode råd til hvordan vi alle kan bli bedre retorikere.

4. mars kl 18.30 på Stortinget
Innledere er Kjell Terje Ringdal, retorikk- og kommunikasjonsekspert og Hadia Tajik, stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti.

(Info om andre datoer med andre innledere kan fås fra partikontoret oslo@dna.no).

Program:
Innledning: ”Likestilling i akademia – et overblikk”
ved Linda Rustad, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet med ansvar for Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning.

Kommentarer fra:
Leonora Onarheim, stipendiat ved UiO
Ole Petter Ottersen, rektor ved UiO
Inga Bostad, prorektor ved UiO
Marianne Aasen (Ap), leder av Kirke-, utdannings-, og forskningskomiteen på Stortinget

Deretter blir det paneldebatt og dialog med salen som ledes av Bettina Thorvik og Hadia Tajik.

Debattmøtet finner sted på Stortinget mandag 1. mars kl 17.30-19.30. Påmelding senest samme dag kl 12.

I karikaturdebatten de siste dagene har følelser fått regjere mer enn prinsipielle standpunkter. Det er tid for selvransakelse.

Av Shazad Rana, IT-gründer og Hadia Tajik, stortingsrepresentant (Ap)

Paradoksene er mange etter at 3000 muslimer demonstrerte i Oslos gater fredag i forrige uke. Demonstrantene fylte Universitetsplassen, utenfor det juridiske fakultet, midt mellom Slottet og Stortinget. I praksis var de omgitt av jusen, folkets tillitsvalgte og symbolet på Norge: Kongehuset. Dette rommet fylte de med taktfaste rop på arabisk om at Gud er stor. En av appellantene advarte mot et norsk 11. september. En fredelig og demokratisk markering av et syn, men like fullt et underlig skue. De tok i bruk sin ytringsfrihet, for å demonstrere mot andres bruk av det samme.

Ikke klok
Mange samfunnsaktører har i ulike medier gitt uttrykk for at selv om Dagbladet har rett til å trykke den mye omtalte tegningen av profeten Muhammad som en gris, så var handlingen ikke nødvendigvis klok eller gjennomtenkt. Det er vi enig i. Men vi tillater oss også å mene følgende: Demonstrasjonen på fredag var heller ikke spesielt klok eller gjennomtenkt.

Senke skuldrene
Vi mener at muslimer i Norge gjør seg selv en stor tjeneste om de senket skuldrene. Man kan ikke opptre som et sårbart, krenket potensielt offer hver gang islam eller muslimer er i søkelyset. Det er ikke en rolle som kler de mange ressurssterke og oppegående personene man finner blant norske muslimer.

Vi deler heller ikke ønsket som ble ytret gjennom plakater på demonstrasjonen: At blasfemiparagrafen blir gjeninnført. Vi tror heller ikke at Gud og profeten Muhammed er så veike at de ikke tåler en trøkk. Alle verdier, holdninger, religioner og ideologier må tåle det. De er ikke unntatt det offentlige ordskiftet, men skal både tåle et kritisk søkelys, og noen ganger latterliggjøring. Det er ikke mobbing. Det er en viktig del av demokratiet.

Hellig krig
24-åringen Mohyeldeen Mohammad

fra Larvik fremførte advarselen om norsk 11. september foran 3000 oppmøtte. I tillegg var det minst én person i opptoget som viftet med et svart flagg med den islamske trosbekjennelsen på. Det er flagget for Jihad, hellig krig, og som av mange assosieres med grupperinger som Al-Qaida og Taliban. De oppmøtte var med på å gi gutten fra Larvik en viktig plattform å ytre seg fra. De lot seg også bli tatt som gisler for voldelige ideologier. At enkelte av dem tar avstand fra dette i ettertid er bra, men det er underlig at de lot situasjonen oppstå i utgangspunktet. Det må de ta ansvar for.

Steining av homofile
Senere har Mohyeldeen Mohammad også sagt til Klassekampen at han støtter steining av homofile, og at alle muslimer er påtvunget dette standpunktet av sin religion. Et standpunkt det dessverre er grunn til å tro at mange muslimer deler, da den tradisjonelle tolkningen av islam tilsier at homofili er forbudt. Steining av homofile er dessverre også en vanlig straff i mange muslimske land. Her er det en svært lang vei å gå.

Motstand i ord
Men standpunktet Mohyeldeen Mohammad fremfører er en del av ytringsfriheten, så lenge han ikke aktivt oppfordrer til å steine eller straffe homofile. Han må møtes med motstand, med ord og argumenter, ikke med paragrafer fra straffeloven, slik Landsforeningen for Lesbiske og Homofile vil når de politianmelder ham. Vi forstår at de reagerer. Det gjør vi også. Men det er ved å møte utsagnene hans med motargumenter at vi hever ytringsfrihetsfanen. Det er slik vi kan vise at vi mener alvor når vi også står på barrikadene for å forsvare Dagbladets rett til å trykke grisetegningen av muslimenes siste profet.

Tordensalver
Da er det verdt å merke seg reaksjonen til lederen for Fremskrittspartiet, Siv Jensen. Dagen etter demonstrasjonen i Oslo reagerer hun med tordensalver. Nå er hun ikke lenger redd for snikislamisering slik hun var i fjor. Norske verdier blir presset av ytterliggående muslimer, som vil ha det som i det landet de flyktet fra, sier hun.

Hva som er norske verdier og hvordan de er presset, unnlater hun å forklare. At mange av de som demonstrerte er unge nordmenn med foreldre fra andre land, overser hun glatt. Jensen sier hun frykter åpenlys islamisering, og sikter til demonstrasjoner som er innenfor ytringsfrihetens rammer.

Hold munn
I praksis sier hun egentlig: «Hold munn muslimer, det er ytringsfrihet i Norge». Det er en holdning som ville vært ganske underholdende, om den ikke samtidig var en alvorlig undergraving av demokratiske prinsipper. Det går ikke an å debattere sånn. Ikke når man er lederen for Stortingets nest største parti.

Underlig av Dagbladet
Vi synes også at Dagbladet, som en stor og viktig aktør, har opptrådt underlig. Redaktør Lars Helle troppet opp hos imam Mehboob ur-Rehman, etter initiativ fra Høyre-politiker Aamir Sheikh. Ifølge medieoppslagene skulle man tro at det var en viktig dialog på gang. Men imamen leder én av Norges 126 moskeer. Attpåtil representerer han en moské som er beskrevet som «inspirert av en konservativ og fundamentalistisk bevegelse», av NUPI-forsker Laila Bokhari.

Latterlig
Vi er tilhengere av å snakke sammen. Men det blir, med respekt å melde, latterlig å møte en tilfeldig og konservativ imam, og tro at man når ut til muslimer flest. Hvis handlinger er ytringer, har redaktør Helle ytret seg useriøst og lite overveid i denne sammenheng. Det hjelper heller ikke at andre aviser ga møtet en dekning som skulle tilsi at møtet kunne være av stor betydning.

Sterke reaksjoner
Vi får håpe at overveielsene bak trykkingen av tegningen var grundigere. Ved forrige karikaturstrid i 2006 vet vi jo at de sterke reaksjonene blant mange muslimer ikke var tilfeldige, men resultatet av en oppildning som enkeltpersoner med en bestemt agenda og som var nøye planlagt. Iman Abu Laban med følge reiste til Midtøsten med de danske karikaturtegningene i bagasjen, inkludert noen falske.

Selektiv frihet
Ytringsfriheten er ikke en selektiv verdi. Friheten er for alle. Både muslimene som demonstrerte, Landsforeningen for Lesbiske og Homofile, og lederen for Fremskrittspartiet fremstår som fanebærere for selektive friheter, nøye valgt ut for å fremme egen interesse.

I ettertid håper vi at konklusjonen hos mange av aktørene kan være at de i et følelsesladd øyeblikk mistet hodet. Greit nok. Så lenge man husker å sette det på plass igjen etterpå.

– oppdatering 18. februar, kl. 1015.—

Dagsavisen har nå rettet opp artikkelen på internett, jfr. det som står nedenfor.
—————————————————

18. februar 2010, kl. 08, 35

I Dagsavisen-artikkelen “Muhammed tåler en trøkk” (18. februar 2010) er det tre sitater som dessverre er feil. Journalisten tok selv kontakt på sms i morges og sa i fra om at rettelsene ved en inkurie ikke hadde kommet med, og at det ikke var meningen. Vinklingen er det uansett dekning for, men ved eventuelle oppfølginger av denne saken må følgende rettelser hensyntas: 

1.
Følgende setning er feil:
”Hun mener dessuten at også nordmenn må tåle ekstreme ytringer som de Mohyeldeen Mohammad kom med under den store muslimske demonstrasjonen i Oslo sist fredag, da han advarte om at det kunne skje et nytt 11. september i Norge.”

Følgende rettelse ble lest opp journalisten:
Mitt resonnement om at også nordmenn (eller ”vi i Norge”, som jeg sa) må tåle ekstreme ytringer, knyttet seg til da Mohyeldeen Mohammed uttrykte støtte til steining av homofile. Advarselen fra Universitetsplassen om et norsk 11. september er i grenseland. Der må det eventuelt en mer konkret juridisk vurdering til. 

2.
Følgende ord er feil:
”Radikal islam”

Følgende rettelse ble lest opp for journalisten:
”Radikal islamisme”

3.
Følgende avsnitt er feil:
– Jeg mener Raja tar feil. Grunnen til at vi ser ekstremisme nå, er at det fortsatt er et utenforskap her i landet. Det at innvandrere faller utenfor det norske samfunnet, gir grobunn for radikalisering. Den kan bare motvirkes med utdanning, tydelige krav til norskopplæring og statsborgerskap, tilgang til arbeidsmarkedet og en aktiv likestillingspolitikk. Alt dette er noe Arbeiderpartiet står for, hevder Tajik.

Følgende rettelse ble lest opp for journalisten:
– Jeg mener Raja tar feil. En av grunnene til at vi ser ekstremisme er at det fortsatt er folk som faller utenfor i landet. Dette vet kyniske krefter med ekstreme ideologier å utnytte. Dette kan vi motvirke ved å satse på utdanning, arbeidsliv og likestillings mellom kjønnene. Alt dette er noe Arbeiderpartiet står for, hevder Tajik

Med vennlig hilsen,

Hadia