Hvis Universitetet i Oslo (UiO) ønsker å fortsette å markedsføre seg selv som “Norges ledende universitet”, har de min støtte.

Forrige uke møtte UiO motbør fra andre universiteter som blant annet mente at de “fremheve(t) seg selv ved å tråkke ned andre”. Det er en underlig defensiv reaksjon. Institusjonene kunne jo brukt muligheten til å i større grad løfte frem fordeler og spisskompetanse ved eget utdanningssted. Istedet vikler de seg inn i diskusjoner om markedsføring og begreper som ingen kommer styrket ut av.

Rektor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap gir som forklaring på hvorfor han reagerer på UiO at “universitetene (bruker) skattebetalernes penger, og jobben vår er å utdanne norsk ungdom” (Aftenposten, 24.06) og at dette derfor blir “vulgær markedsføring”. Jeg setter UMB-rektorens respekt for skattebetalernes penger svært høyt. Men å utdanne norsk ungdom er bare én del av universitetenes oppgave. De skal også holde høy faglig kvalitet gjennom forskning og forskningsbasert undervisning. De skal strekke seg etter internasjonale standarder og ha høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Ikke minst på vegne av skattebetalerne.

Hadde UiO ikke hatt belegg for formuleringen, ville det selvsagt vært alvorlig.

Men i motsetning til andre, norske høyere utdanningsinstitusjoner, oppnår UiO ikke ubetydelige plasseringer i internasjonale rangeringer. De er blant annet med på rangeringen til Times Higher Education og Shanghai-rankingen. De publiserer også mer enn de andre norske universitetene og har flere studenter. Dette er noen indikasjoner på at UiO har en generell styrke som lever opp til markedsføringen, selv om universitetet – som de også selv påpeker – selvsagt ikke er best på alt.

Men like viktig som å utvise generell styrke, er det at universitetet viser at de har ambisjoner. UiO vil jobbe for å være best. Det er ingen dårlig ting. Det kan og bør være til inspirasjon for flere.

De andre universitetene blir ikke bedre av å holde Universitetet i Oslo tilbake. De bør i stedet brette opp ermene og fortelle potensielle studenter og ansatte hva som gjør deres institusjon attraktiv. Hvilke fag har de best kompetanse på? På hvilke områder har de utmerket seg? Hvor vil de satse fremover? Mye langsiktig strategiarbeid blir gjort på høyere utdanningsinstitusjoner rundt om i Norge, men ikke like mye viser igjen.

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, har sagt at han vil se nærmere på hvordan omtalen kan endres slik at den ikke støter konkurrerende og samarbeidende institusjoner. Det er sympatisk av ham. Men egentlig er det de konkurrende og samarbeidende institusjonene som burde se nærmere på hvordan de selv kan sikte høyere og framstå med større og tydeligere ambisjoner.

—-

Når 2009-2010 sesjonen på stortinget i dag er over, er det tid for å gjøre opp status. Her er noen av de tingene jeg har satt mest pris på i løpet av den siste sesjonen.

————————————————————————————-

1. Noen høydepunkter fra arbeidet i komiteen på Stortinget:

Arbeiderpartiet jobber som et lag sammen med de andre rødgrønne representantene i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. I løpet av denne perioden har vi jobbet spesielt med frafall på videregående. I innstillingen til stortingsmeldingen ”Utdanningslinja” er det åpnet for:

• 1) Tilbud om forkurs til videregående skole for elever som ikke har fått på plass grunnferdighetene i grunnskolen. Det er i dag et paradoks at man kan ta opp igjen fag på videregående for å forbedre karakterer og kunnskap, men ikke fra ungdomsskolen.

2) Gjennomgang av språksemesterordningen for norske studenter i utlandet. Vi vil gjerne at flere studenter tar hele eller deler av utdanningen sin i utlandet, ikke minst i ikke-engelskspråklige land. Det betyr fremtidige tilførsler av språk- og kulturkunnskaper til norsk arbeidsliv. Dessverre benytter få seg av denne ordningen i dag. Vi vil at flere skal kunne gjøre det.

 Tilbake til toppen

————————————————————————————-

 2. Noen høydepunkter fra møtet med mediene:

Noen skal ha sagt at ”Politics is showbusiness for ugly people”. Mulig det… Men det er i alle fall riktig at politikere må kunne bryte gjennom medielydmuren med sitt politiske budskap. Det kan noen ganger kreve spissformuleringer og forståelse av kravene til mediedramaturgi. Samtidig må budskapet ikke miste nyansene sine. Det er en vanskelig balansegang, men jeg mener den er mulig.

• I debatten om moralpolitiet på Grønland deltok jeg med kronikk om fenomenet og intervju i Aftenposten. Det første gav utdypningen, det andre den nødvendige spissinga.
• I debatten om karikaturbråket etter at Dagbladet brukte hele forsiden på en grisetegning av profeten Muhammad, prøvde jeg samme innfallsvinkel: Kronikk sammen med venn og IT-gründer Shahzad Rana i Aftenposten og intervju i Dagsavisen: ”Muhammed tåler en trøkk”.
• Sammen med komitekollega Truls Wickholm har jeg gitt uttrykk for at Oslo ikke trenger flere universiteter, selv om Høyskolen i Oslo og Høyskolen i Akershus har vedtak på at de ønsker å bli det (etter sammenslåingen av høyskolene), blant annet for å få et faglig løft. Vi mener at høyskolene bør ha en autonomi som gjør at de heller vil bli best mulige høyskoler, og ikke at de anser seg selv som halvferdige universiteter.

Tilbake til toppen

————————————————————————————-

3. Noen høydepunkter fra deltakelsen i sosiale medier:

Fra jeg ble nominert som stortingskandidat for Oslo Arbeiderparti har jeg vært en aktiv deltaker på ulike sosiale medier.  To eksempler på hvordan jeg har brukt ulike sosiale medier følger nedenfor. Det første viser hvordan jeg har forsøkte å løfte en debatt fra tradisjonelle medier inn i sosiale medier, og det andre hvordan en ytring på et sosialt medium har hatt betydning for mitt arbeid på Stortinget.

• Fremskrittspartiet sa at de ville forby ”prangende religiøse symboler i skolen”. Deretter mente de seg misforstått. Jeg ønsket å utfordre dem på saken:

(a) Jeg sendte Frp et brev, hvor jeg utfordret dem hva de egentlig mente. Brevet ble omtalt på Dagsrevyen 21. 
(b) Like etter sending spurte jeg venner og følgere på Facebook og Twitter hva de synes og om ikke de kunne hjelpe til med å oppklare hva et ”prangende religiøst symbol” var for noe. Hvordan ser det ut?
(c) Det ble en artig twitter- og facebookstafett med bilder som demonstrer i praksis hvor useriøst utspillet til Frp var. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke laget en collage med bildene og sendte det til Frp. Det ville vært en fin måte å samle trådene på. Her er i alle fall ett av bildene, sendt av @zafiq76.

• I mai retweetet @evensr en lenke som @stiandg hadde twitra. På det tidspunktet fulgte jeg bare førstnevnte, men klikket meg av nysgjerrighet inn på @stiandg sin lenke – en bloggpost om personvern. Hans bloggpost fikk meg til å sende et skriftlig spørsmål til justisministeren om det @stiandg tok opp, som jeg fikk svar på. Slik jeg leser svaret kan det @stiandg beskriver være i strid med personopplysningsloven. Det er nyttig å vite.

Tilbake til toppen

————————————————————————————-

 

4. Noen høydepunkter fra debattmøter og besøk

• En av henvendelsene jeg satte mest pris på i sesjonen som gikk var invitasjonen fra Åpen Kirkegruppe og St. Petri Kirke i Stavanger om å holde andakt dagen før den internasjonale kvinnedagen. På kveldsmessen søndag 7. mars, fikk jeg snakke om religion og likestilling, et tema som står mitt hjerte nært. Etterpå fikk jeg prate med oppmøtte fra menigheten over kirkekaffe.
• HSH utfordret meg til å snakke om private ideelle tilbydere av velferdstjenester og deres rolle i velferdssamfunnet på deres årlige samling ”HUK-dagene” på Gardermoen. Forholdet mellom private og offentlige  velferdstilbydere snakker jeg gjerne om igjen. Jeg er av den oppfatning at private ideelle aktører er et viktig supplement til det offentlige velferdstilbudet. På arrangementet møtte jeg også representanter for noen enkeltorganisasjoner som gjør mye viktig frivillig arbeid som jeg vil fortsette å ha kontakt med.

• AP-medlemmene i utdanningskomiteen besøkte Sørumsand videregående skole for å lære av arbeidet deres mot frafall. Rektor fortalte blant annet om tydelige forventninger til elevene, strengt fraværsreglement og tett oppfølging av elever som uteble fra timer. Det beste var imidlertid da elevrådslederen etterpå tok til orde for at lærerne godt kunne være enda strengere.  Et tegn på at elever både tåler og ønsker å bli stilt krav til.

Tilbake til toppen
 

• Takk for at du følger med på arbeidet mitt. Vi sees nok allerede i løpet av sommeren, og i alle fall til høsten.

- Hadia Tajik

Den 01. juni 2010 holdt jeg et innlegg i en interpellasjonsdebatt om Store Norske Leksikon (debatten var initiert av Olemic Thommessen fra høyre).

Jeg bar denne dagen palestinaskjerf i Stortingssalen i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen i Gaza, etter at israelske styrker dagen før hadde bordet et skip i internasjonalt farvann. Skipet var på vei til Gaza og lastet med humanitære nødvendigheter. Ni personer på skipene ble drept av israelske styrker.

Gode president,
Store norske leksikon har fylt en vesentlig rolle som kunnskapskilde i mange hjem og skoler. Det har vært et godt gjennomarbeidet oppslagsverk, et siteringsverktøy og en felles minnebank i generasjoner. Men det har ikke klart å holde tritt med tiden, den moderne delekulturen eller ønsket om oppdatert kunnskap.

Store norske leksikon blir ofte sammenlignet med det nettbaserte leksikonet Wikipedia, der alle kan bidra til artikler og redigering. Den sammenligningen vil jeg også dra. Det gjør jeg fordi Wikipedias funksjonsmåte og suksess samtidig sier noe om hvorfor Store norske leksikon så til de grader er blitt spilt på sidelinjen – av seg selv, av konkurransen og av brukerne.

Mange ankepunkt kan bli reist mot måten Wikipedia fungerer på. Det er f.eks. variabel kvalitet på artiklene, de er sårbare for sabotasje, og artiklene er usignerte. Det er utfordringer som de selv også erkjenner. Samtidig, mener jeg, er Wikipedia et sterkere uttrykk for sin tid enn det Store norske leksikon er, og det til tross for at Store norske ofte blir holdt fram som et minnesmerke for virkelighetsforståelsen  som vi har hatt i ulike tidsperioder. Nettleksikonet er interessant som fenomen fordi det er et tydelig uttrykk for den moderne delekulturen som man gjenfinner i alle sosiale medier.

På sitt beste er Wikipedia betydelig bedre enn mange andre oppslagsverk. Populære artikler er grundige. Fotnoter og lenker dirigerer leserne videre til nettsider der man kan fordype seg i temaet man er opptatt av. I tillegg er det et uttrykk for et samfunn uten noen nyhetsdeadline. De mest populære artiklene blir hyppig oppdatert, og nye blir opprettet fortløpende. Søker man f.eks. i Store norske leksikon på nyordet «askefast», får man ingen forklaringer på det begrepet. Isteden foreslår søkemotoren at man heller skal se på ordet «askefis», som viser seg å være det fellesnordiske navnet på Askeladden. Søker man på «askefast» hos Wikipedia, får man flere avsnitt på nyordet som vulkanutbruddet på Island førte med seg.

Interpellanten er opptatt av at faktakunnskap skal være lett tilgjengelig for det alminnelige publikum. Få oppslagsverk er så lett tilgjengelige som Wikipedia. Det er også et av de første treffene man får når man søker på Google, nesten uansett hva man søker på. Det gjør at brukerterskelen for Wikipedia er veldig lav. Store norske leksikon når ikke ut på samme måte. Det er et problem for Store norske, og det er også et problem for representanten Thommessen. Jeg lurer på hvor mye penger i revidert eller i statsbudsjettet Høyre vil sette av til en mastodont som blir brukt lite, og som har høy brukerterskel, slik som Store norske leksikon er i dag.

Det er klart at det minnesmerket som leksikonartikler er over sin tids virkelighetsforståelse, og som Store norske leksikon har vært i mange runder, det kan Wikipedia ikke være. Men kanskje er nettopp det det tydeligste minnesmerket etter vår tid – nemlig at vi utfordrer ideen om den objektive sannhet. I så fall vil det være en veldig viktig lærdom både for barn og unge, som må trene sin kritiske sans, og en viktig påminnelse for alle oss andre om at virkeligheten ikke kan defineres og nedtegnes én gang for alle i et skinninnbundet statussymbol som man kan putte i hylla.

Jeg har fulgt debatten om Store norske leksikons framtid og er glad for å se at man diskuterer hvordan Store norske kan bli gjort mer relevant, mer brukervennlig og mer oppdatert. Det er nemlig en lang vei å gå. Klarer man å kombinere den faglige kvaliteten til Store norske leksikon med de dynamiske artikkeloppdateringene til Wikipedia, vil det være det aller, aller beste. I sin nåværende form er imidlertid dessverre Store norske leksikon dysfunksjonelt som oppslagsverk på nett, og det er uinteressant som oppslagsverk i papirformat. Jeg ser ingen grunn til at staten skal overta ansvaret for dette.            

—

28. mai 2010

Deltok i en interpellasjonsdebatt om religionsfrihet med dette innlegget. Dagfinn Høybråten (krf) var initiativtaker til debatten, og Statsminister Jens Stoltenberg (ap) stilte fra regjeringen for å delta i debatten. Du kan lese hele debatten her.

Interpellasjon til kunnskapsministeren

Datert 31. mai 2010

Minoritetsspråklige elevers språk- og kulturkunnskaper kan bli en viktig ressurs for norsk næringsliv, men bare hvis elevene også får gode ferdigheter i norsk og andre sentrale skolefag, samt lærer å mestre de norske samfunnskodene. Denne utfordringen møter man spesielt i hovedstaden. I Oslo er nå 40 prosent av alle elevene minoritetsspråklige. Noen av disse fungerer godt som flerspråklige, mens andre trenger mer særskilt oppfølging. Imidlertid er minoritetsspråklige elever skjevt fordelt på skolene: Det er flere i øst enn i vest. På noen skoler fortelles det også om elevsammensetninger i klasser organisert med hovedvekt på felles etnisk bakgrunn. Hvordan vil Kunnskapsministeren bidra til at alle elever får på plass de kunnskapene de trenger for å lykkes, uavhengig av elevsammensetningen på skolene?

[Merknad fra Hadia: En interpellasjon behandles slik at statsråden kommer til Stortinget for å delta i en debatt om temaet representanten ber om å få satt på dagsorden. Debatten starter med at representanten (jeg) holder et 10 minutters innlegg der problemstillingene utdypes og der statsråden (Kristin Halvorsen) blir utfordret. Kunnskapsministeren svarer med et 10 minutters innlegg. Begge kommenterer hverandres innlegg med 5 minutters innlegg. Deretter åpnes det for innlegg fra andre representanter om det samme (5 minutter hver). Statsråden får ofte det siste ordet]

————

Hadia Tajik, stortingsrepresentant (Ap)
Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant (Ap)

Fra sitt skrivebord i Civita presenterer Marius Doksheim den gamle liberalistiske drømmen om en underklasse som slåss om jobbene med lavere lønn som våpen. Annerledes kan hans kronikk i Dagbladet 25. mai vanskelig leses. Begrunnelsen hans er vakker og tilforlatelig, slik høyresidens krav om økte forskjeller pleier å være: Integrering av lavproduktive arbeidstakergrupper blant innvandrere og andre som sliter med å få jobb.

La oss slå fast for dem som måtte være i tvil: Lønnsnedgang for lavlønnsgrupper, og fri innvandring som virkemiddel for å presse dette fram, blir aldri en aktuell strategi så lenge Arbeiderpartiet har hånden på rattet i styringen av Norge. Vi vil styrke integreringen i arbeidslivet uten å gi på båten en av de fremste kvalitetene ved det norske samfunnet:
De relativt små lønnsforskjellene.

Som Doksheim selv påpeker, så går integreringen av innvandrere ganske så bra i Norge. Knapt noe vestlig land kan vise til lavere innvandrerledighet, noe som framfor alt henger sammen med at knapt noen kan vise til lavere ledighet generelt. Dette vil fortsatt være Arbeiderpartiets og regjeringens hovedstrategi for integrering i arbeidslivet: En så lav generell ledighet at arbeidsgiversiden må strekke seg litt for å få tak i folk. Dette gjennom å tilby anstendige lønns- og arbeidsvilkår, samt ha mot til å ansette både innvandrere, eldre, yrkeshemmede og andre som vi vet sliter mer enn andre med å få jobb når ledigheten er høy.

Så er vi de første til å slå fast at det fortsatt er altfor mange i Norge som faller utenfor arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedstiltak er da et sentralt virkemiddel, noe også Doksheim påpeker, prisverdig nok. Høyresiden har likevel ikke vist den samme forståelsen som Arbeiderpartiet for at det nettopp er i tider med lav ledighet at disse tiltakene har størst effekt med tanke på å få folk inn i ordinært arbeid.

Mange vil uansett slite med å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet, uavhengig av ledighetsnivå og kvalifiseringstiltak. Doksheim nevner lønnstilskudd som et mulig tiltak for disse, noe også vi ønsker. Det er regjeringens politikk. Nav-ordningen med tidsbegrenset lønnstilskudd er allerede etablert. En prøveordning med tidsubegrenset uføretrygd er trappet opp, og er nå under evaluering.

En viktig ramme rundt mange av tiltakene er kvalifiseringsprogrammet i Nav, som ble innført av regjeringen i 2007 og retter seg mot langtidsmottakere av sosialhjelp. Det er et svært målrettet grep mot fattigdom og for arbeidsinkludering. I fellesinnlegget ”Visst nytter det!” av talspersoner for KS, NHO og Nav, understrekes det at programmet så langt har gitt betydelige resultater (Aftenposten 27. april). Og det er grunn til å tro at vi bare har sett begynnelsen, gitt at erfaringer høstes og at Nav vil styrke seg som effektivt redskap etter hvert som oppstartsvanskene avtar.

Dette er vårt svar på velferdsstatens utfordring som handler om at flere må bidra med sin arbeidsevne. Vår grunnleggende positive holdning til fagbevegelsen, opparbeidede rettigheter og det norske forhandlingssystemet, utfyller dette bildet. Regjeringens og fagbevegelsens sterke innsats mot sosial dumping de siste åra, kan stå som en god illustrasjon på vår felles tenkning. I grell kontrast til dem som, med tilsynelatende gode hensikter, argumenterer for å svekke bunnplankene i vårt egalitære samfunn.

Gode President,
Jeg vil gjerne takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.
Jeg har tre budskap i denne debatten.

1.
Det første er at Gud klarer seg veldig fint på egenhånd. Vår religions- og livssynspolitikk skal ikke handle om å verne ham – eller henne. Religioner er ikke fritatt demokratiets spilleregler. For selv om Gud klarer seg selv, så gjør ikke individer som utsettes for undertrykking og maktmisbruk i religionens navn, det. Vi må verne individet. Og vi må verne individets rett til rett til å praktisere sin tro, frafalle sin tro og å kritisere eller gjøre narr av ulike religioner eller livssyn. Tros- og ytringsfrihet går hånd i hånd.

2.
Det andre budskapet er at både velferdssamfunnet og det sekulære Norge er et resultat av den kristne kulturarven vår.

Solidaritetstanken i den norske arbeiderbevegelsen har aldri stått alene. Faktisk har den, historisk sett, stått side om side med kristent solidaritetsarbeid i Norge. Det fantes ingen folketrygd da Kirkens Bymisjon ble oppretta i 1855. Det fantes ingen velferdsstat da Blå Kors startet arbeidet sitt for rusavhengige i 1906. Det er mange kristne organisasjoner, som gjennom flere år med idealistisk arbeid, som sammen med arbeiderbevegelsen og partiet Venstre, har lagt grunnlaget for det velferdssamfunnet vi kjenner i dag. Mange av disse organisasjonene finnes fortsatt, og er et veldig viktig supplement til det offentlige velferdstilbudet.

I tillegg har den protestantiske kristendommen bidratt til at vi, en uttrykt statsreligion til tross, har en ganske sekulær stat. Da kong Christian den III av Danmark-Norge i 1537 bestemte at den evangelisk-lutherske tro skulle være tvillingrikets offisielle religion, var ikke dette et resultat av kirkas ønske om å bli knyttet nærmere staten. Snarere tvert i mot. Kirka har alltid ønsket en viss avstand til staten. Det institusjonelle forholdet mellom kirka og staten har hele tiden vært underordnet den private dimensjonen, der religion og religiøse argumenter i dag, for veldig mange, ikke er spesielt sentrale. Dette har gitt et stort felles rom i Norge, for religiøse og ikke-religiøse. Det må vi ta vare på.

3.
Det henger nøye sammen med det tredje budskapet. Nemlig at en liberal stat må forholde seg til at det finnes mennesker som har holdninger og verdier som avviker fra majoritetens verdisyn. Hele vår troverdighet som demokrati- og menneskerettighets forkjempere avhenger av det.

For få uker siden var det utdeling av Fritt Ords pris. En av prismottakerne var den 24-årige norske muslimen Bushra Ishaq, som gjennom 2009 har stått opp for at muslimske kvinner selv skal få definere sin kvinnekamp, også når det gjelder retten til å bære hijab. Hun har i noen intervjuer fortalt at dette kostet. Hun fikk e-poster og sms-er formet som hatbrev, trusler og anklager om å ville snikislamisere Norge.

Men President, paradokset er at de som legger til rette for et ordskifte der anklager om snikislamisering får regjere som dårlig skjulte argumenteter mot trosfrihet, de bidrar selv til snik-avdemokratisering av Norge. I Norge er dette en mye større trussel mot verdier som menneskerettigheter og demokrati enn snikislamisering noensinne vil bli. For demokratiet og rettsstaten gir rom for et stort spekter av ulike og motstridende livsvalg. De som bekjemper dette:
• De bekjemper også friheten det har tatt så mange århundrer å bygge opp i Norge.
• De bekjemper en grunnverdi i den reformatoriske kristendommen, som legger til rette for et pluralistisk samfunn.
• Og de bekjemper de selvsamme verdiene de ofte hevder å kjempe for: Ytringsfriheten og menneskerettighetene.

Det er veldig alvorlig.

4.
Avslutningsvis vil jeg gjerne fortelle at når jeg sier at jeg er muslim, blir jeg ofte møtt med lett overbærende motstand og en undertone som sier at oppgående og selvstendige kvinner i et fritt samfunn ikke trenger religion. At det er overflødig, eller en etterlevning fra en mindre sivilisert tid. Det sier også noe om religioners posisjon i samfunnet i dag.

Jeg ønsker meg, President, en offentlig debatt der man ikke bare diskuterer religion på sitt verste, men også spør seg hva religion på sitt beste kan bidra med til fellesskapet i dag, slik det har gjort i Norge gjennom mange personer frivillige solidaritetsarbeid tidligere.

 ——-