I dag setter Arbeiderpartiet i gang sin programdebatt. Går du inn på http://dittforslag.no kan du sende oss dine tanker og ideer.

Kanskje lurer du på hvordan et partiprogram blir til?

Vel, framdriften er slik:

Høsten 2011
Arbeiderpartiets sentralstyre vedtok hvem som skulle sitte i programkomiteen og lede programkomiteens underutvalg. Helga Pedersen leder programkomiteen. Trond Giske leder underutvalget om Kunnskapssamfunnet. Jonas Gahr Støre leder underutvalget om Samhold og Tillit – verdigrunnlaget vårt. Jeg leder utvalget om Den norske modellen i en ny tid.

Våren 2012
Fra nå og utover har de ulike underutvalgene samtaler med fagfolk, organisasjoner og enkeltpersoner med relevante erfaringer på sine områder. Vi reiser også til lokallag i Arbeiderpartiet som vil ha besøk for å diskutere politikkinnholdet med medlemmene våre. På lørdag var jeg for eksempel hos Kristiansand Ap. Det var topp!

Men vi vil at programdebatten skal være åpen for flest mulig. Vi vil ha deg med. Derfor lanserer vi også nettdebattløsninger som dittforslag.no, der du kan komme med forslag eller stemme andres forslag opp og ned.

Alt som kommer inn via denne nettsiden blir lest og vurdert. Jo flere gode innspill, jo bedre totalresultat.

Høsten 2012
Da kommer underutvalgene til å levere skriftlige innspill til programkomiteen, basert på forslag vi har mottatt og diskusjoner vi har hatt. Programkomiteen gjør en helhetvurdering av hvordan programmet bør være og hva som skal vektlegges.

Desember 2012
Programkomiteen leverer sin innstilling til Arbeiderpartiets sentralstyre.

Januar 2013
Sentralstyret drøfter innstillingen og sender den ut til alle lokallagene i Arbeiderpartiet. Lokallagene vurderer innstillingen. Mange setter av tid til å møte lokale ressurspersoner og organisasjoner for å få innspill til hvordan programmet kan bli best mulig.

Våren 2013
Landsmøtet i Arbeiderpartiet med representasjon fra hele landet diskuterer og stemmer over de enkelte elementene i programmet.

Håper dette var oppklarende – og at du har lyst til å være med. Det har flere ganger gjennom vår historie skjedd at enkeltpersoner har kommet med forslag som har utgjort hele forskjellen. Visste du for eksempel at slagordet “Hele folket i arbeid” var en idé en handelsskolelærer fra Flekkefjord delte med oss i brevs form i 1933? Han het Zacharias Thorkildsen.

Vi trenger innspill fra vår tids Zacharias-er. Og hva er vel mer naturlig enn å ta i bruk sosiale medier for å få til dét?

Ta pulsen på vår tid og send inn ditt forslag.

——–

Professor i skatterett Ole Gjems-Onstad har en kronikk på trykk i DN 11.01 hvor han bruker 22.07 som utgangpunkt for skarp kritikk av landets retts- og fengselssystem. Det er visstnok ”bittert ironisk” at terroristen nå får sin sak behandlet i et rettsvesen som er gjennomsyret av en ”livsfjern ideologi”. Gjems-Onstad konkluderer med at ”Utøya var et sted hvor man dyrket de ideologier som gjorde at så mye gikk galt.”

Hva skal man si til slikt? Vi burde kunne forvente bedre belegg for påstanden om at AUF og Arbeiderpartiet har ansvar for ”at så mye gikk galt.” Men et viktigere spørsmål er: Hva er den gode professorens alternativ? Hva vil han ha? Et rettssystem mer preget av hevntanker og – som han etterlyser – ”maskulin aggressivitet”? Hva skulle i så fall dét bevise?

Videre mener han at indignasjon og raseri etter terrorhandlingene holdes i sjakk, blant annet gjennom et ”retorisk forbud mot å bli sint”. Nei. Raseri er en helt normal del av sorgbearbeidelsen. Men det betyr ikke at raseri bør være en del av det rettslige etterspillet.

Når skatterettsprofessoren i tillegg utelukkende vektlegger den økonomiske siden ved et rettssystem som sikrer gjerningspersonen offentlige forsvarere, kan en saktens lure på om det er litt for lenge siden han leste bøker om statsforfatningsrett eller menneskerettigheter. Om han foretrekker kortversjonen kan han tenke over den britiske forfatteren Robert Bolts sitat: ”Yes, I give the Devil benefit of the law, for my own safety’s sake”.

Kronikken tyder på at at Gjems-Onstad har bygget en skummel stråmann av arbeiderbevegelsens verdigrunnlag, som han så med vigør argumenterer mot. Det er vel lettere enn å forholde seg til virkeligheten: At vi var og er en frihetsbevegelse. Vi tror på enkeltmennesket og på kraften i fellesskapet. Gjems-Onstad derimot, skriver om det han kaller ”livsfjerne ideologier” fra den mest livsfjerne posisjon man kan innta: Den totalt uforpliktende fordømmelsen.

————————————

Gode president,

Et kinesisk ordtak sier at: ”Lærerne åpner døren, men du må selv gå inn”.

Samtidig som vi vet at lærerne er den viktigste faktoren for elevenes læringsutbytte, så illustrerer det kinesiske ordtaket hvor mye som avhenger av egeninnsats og motivasjon. Man må ville det. Man må gjøre det. Man må få muligheten til å gjennomføre.

Nettopp derfor heter stortingsmeldinga om ungdomsskolen Motivasjon, Mestring og Muligheter. Ved å møte elevene på halvveien, lytte til deres behov, tilrettelegge, men samtidig stille krav og møte hver enkelt med store forventninger, legger vi mulighetene til rette for å lære mest mulig.

Det må være målet vårt – for alle elever – uansett om de har svake ferdigheter på skolen, eller er faglig sterke.

Jeg er spesielt tilfreds med at ungdomsskolemeldingen legger så stor vekt på å få basisferdigheter på plass gjennom praktiske øvelser.

Som Aristoteles sa: ”Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.” Ett av virkemidlene for å oppnå dette, er valgfag.

Det er virkemiddel som er etterlengtet blant elevene. Det gir dem mulighet til å ha innflytelse over egen skolehverdag, noe man vet at kan ha betydning både for motivasjon og for læringsutbytte.

Så må jeg si, President, at Høyres ubestemmelige tilnærming til valgfag har høy underholdningsverdi.

Skolebyråden i Oslo sier han ikke vil ha mer valgfag [Høyres nettsider, 29.04.11]. Han har også sagt at ”En innføring av valgfag vil være å senke ambisjonene på vegne av elevene og nasjonen” (Dagsavisen, 29.04.2011). Stortingsrepresentant Nikolai Astrup sa for en tid tilbake på sosiale medier-nettstedet twitter at, sitat: ”Det viktigste er å lære å lese, skrive og regne sier Halvorsen. Derfor vil hun innføre valgfag i ungdomsskolen. Hm” (september, 2011). Han signaliserer veldig tydelig at han ikke tror at valgfag vil bidra til bedre basisferdigheter.

I dag varsler Torger Ødegaard at han vil engasjere seg sterkt for å hindre at elevene i Oslo-skolen får vite om de nye valgfagene. Noen vil kanskje si at det er smålig. Jeg vil heller be Oslos skolebyråd om gjøre jobben sin og sørge for at elevene lærer seg å lese og skrive før ungdomstrinnet. Det er påfallende at andelen hovedstadselever under kritisk grense i lesing i femte klasse fortsatt er på over 20 prosent. Til tross for mye prating, ser vi lite handling, annet enn symbolske angrep på regjeringens skolepolitikk.

Også høyreleder Erna Solberg har uttalt seg med mistro til valgfag: ”To timer keramikk hjelper ikke på alle de andre problemene de har i alle andre timer” (Dagsavisen, juni 2011). Nei, men det er heller ikke poenget. Ikke er det keramikk som tilbys og ikke er valgfag ment å løse alle problemene i skolen.

Men valgfagene skal løfte elevenes ferdigheter ved at det stilles klare krav i fagene, som knyttes til konkrete læreplanmål. Regjeringspartiene vil også at elevene skal ha karakterer i valgfagene, som i alle andre fag i på ungdomsskolen. Det viser også at valgfagene skal tas seriøst av både elever og lærere. Innflytelse over egen skolehverdag har også betydning for motivasjonen til elevene, og følgelig også for læringsutbyttet.

Det har Høyre skjønt etter hvert, og har kommet etter regjeringspartiene i denne saken. Det setter vi pris på. Det er nye takter fra Høyre.

Til nå har det eneste valgfaget Høyre har vært tydelige på at de ønsker mer av, er sidemålsundervisning. Det har de landsmøtevedtak på. I praksis betyr det en svekkelse av norskfaget, og ikke minst opplæringen i nynorsk, som i mange tilfeller er det aktuelle sidemålet.

Jeg må legge til, President: At det er litt pussig at de ikke nevner dette i merknadene til innstillingen. Igjen et eksempel på at Høyre mener mye om mangt, praktiserer litt og går i utakt med seg selv.

Denne håndteringen av en ordning elevene selv gleder seg over, nemlig valgfagene, er en god illustrasjon på Høyres kunnskapssyn. Det er smalt og trangt, grått og tørt – jo traurigere jo bedre for læringen, skulle man tro. Det passer dårlig med ungdomssinn som er fargerike og livlige, nysgjerrige og freidige.

Vi må ta unge på alvor. Vi må møte dem på halvveien: Med høye forventninger og ambisjoner til deres læring, men også med visshet om at ulike unge lærer på ulike måter.

—————-

Aftenposten skriver i dag en reportasje basert på avhør av Utøyaoverlevende som er blitt lekket til dem. Beslutningen om å skrive denne reportasjen slik den foreligger, er farlig nær hensynsløst overfor dem det gjelder.

Aftenposten har ikke omtalt dem det gjelder ved navn, men likevel valgt å anonymisere på en måte som gjør dem alle identifiserbare. Deres sorg og fortvilelse blir eksponert uten deres medvirkning eller samtykke.

Avhørene er gitt av personer som har opplevd dypt tragiske hendelser på nært hold, i håp om at de kan bidra til sakens oppklaring, og med den overbevisning at avhørene ikke vil bli offentlig kjent. En god del av dem det gjelder er også svært unge.

Dette er argumenter som taler klart mot en offentliggjøring av taushetsbelagte og personsensitive avhør.

Argumentene dette skal veies opp mot er offentlighetens informasjonsbehov, og evt nysgjerrighet omkring bruken av MS Torbjørn. Det er informasjon som det er grunn til å tro at uansett ville kommet for dagen, under ordnede former, i rettsbehandlingen.

Med dagens artikkel ripper avisen opp uten å oppklare. De sprer også uro og usikkerhet blant andre rammede, om at de til enhver tid fremover risikerer å se det de har fortalt politiet om sitt livs verste opplevelser sitert i avisen.

Dekningen av 22. juli er vanskelig og reiser mange presseetiske dilemmaer. Mange journalister og redaktører har gjort en god jobb i en vanskelig tid.

I dag var denne avveiningen slik Aftenposten har foretatt den, feil.

————

Det er læringen som skal tilpasses elevene, ikke omvendt.

Det er en sterk historie Siv Måseidvåg Gamlem videreformidler i et innlegg 9. desember. Hun er kontaktet av en mor som opplever at sønnen ikke får oppgaver tilpasset hans nivå, men tvert imot får skjenn når han viser entusiasme og læringslyst. Sønnen er motivert og faglig sterk, men bare oppgaver som er repeterende, ikke utfordrende.

Slik historien er gjengitt av Gamlem, er det ingen tvil om at det er mor og sønn som har rett, og at skolen og læreren gjør feil.

Også elever som er faglig sterke har krav på opplæring som er tilpasset deres nivå. Dette er forankret i opplæringsloven. Det er også forskningsmessig grundig dokumentert at faglig sterke elever først og fremst får læringsutbytte av raskere progresjon, ikke av repeterende oppgaver.

Fellesskolens styrke ligger i at elever med ulike bakgrunner, erfaringer og ferdigheter får brynt seg på hverandre. Fellesskolens legitimitet ligger i at alle elever må ivaretas og utfordres ut ifra sine ferdigheter. Det betyr blant annet at elever som strever må få forsterket opplæring, og at elever som er faglig sterke må fortsette å få utfordringer.

Når læreren skjenner på gutten og visker ut oppgaver han har gjort i læreboka, fordi han har gått for fort frem, handler læreren altså i strid med både loven, forskningen og de politiske visjoner vi har for fellesskolen.

Når en slik situasjon oppstår er det ryddig å gå til lærer, inspektøren for trinnet eller rektor, slik moren i historien har gjort. Foreldrenes arbeidsutvalg (FAU) ved skolen kan også ta tak i saken. Hvis ingen av delene nytter: Gå til de lokale skolepolitikerne eller ordfører. Som skoleeier for grunnskolen, har kommunene som oppgave å legge til rette for elevenes læringsutbytte. Om én elev opplever læringssituasjonen slik, er det dessverre fare for at det også gjelder andre.

Men aller helst bør slike hendelser ikke inntreffe. Også de faglig sterke elevene skal ivaretas i fellesskolen.

—————————